Thomas Kvam Reasearch Fellow, National Academy of The Art, Oslo
2: EUROBEING, 2006/2007
Eurobeing: (A new version of the film is being made for filmfestivals)
Original: High Definition video 720P
Sound: Dolby Surround sound 5:1
Duration: 22min
Script, animation, sound design: Thomas KvamScroll down for full list of participants and credits
The Drawing of the Prophet Muhammed In Invisible Ink
invisble ink on paper, folio text More
Installation view: UKS, Oslo, Norway November 2006
Selected reviewes:
>>>Eurobeing, Frieze, April, 2007, Kjetil Røed
>>>Vorsprung durch technik, kunstkritikk.no, Tom Erik Lønnerød
Eurobeing - noen betraktninger av Thomas Kvam
>>>Preveiw - Eurobeing at Youtube
Review Frieze, April 2007
Eurobeing / Thomas Kvam. UKS, Oslo, Norway
Thomas Kvam’s 22-minute animated film, Eurobeing (2006), which is stylistically akin to Richard Linklater’s A Scanner Darkly (2006), opens with a sequence depicting an artist at work behind his easel. While the character sports an armband evocative of fascist vogue, he also has the word ‘jihad’ inscribed on his forehead: the signs are conflicting and, indeed, almost immediately he reveals that his intention was to ‘trick you with this parody costume’ and goes on to declare that he is ‘so highly integrated in Eurabia that he can speak “Hitler” fluently’. The painting he is working on at his easel is, he insists, ‘an invisible picture of Muhammad’: an allusion, no doubt, to the controversy that was sparked by the publication of some defamatory cartoons of the prophet Muhammad in the Danish newspaper Jyllands-Posten in 2005, which resulted in death-threats being issued to newspaper editors and, ultimately, the Danish Embassies in Syria and Beirut being attacked. But rather than taking sides over this issue, or addressing the topics of racism and censorship directly, Kvam gives us mixed signals: his character, anachronistically dressed in a fascist uniform yet referencing ‘holy war’, establishes the politically conflicting nature of the work.
After this introduction, the film dissolves into monochrome whiteness – replicating the whiteness of the ‘invisible’ drawing – before the screen is populated by several identical intelligence officers portrayed against the backdrop of a derelict, war-torn cityscape. But instead of depicting any immediately recognizable geography or conflict, this visually dramatic scene is more redolent of Japanese manga, suggesting that Eurobeing’s central concern is stylistic rather than political. Employing techniques reminiscent of Paul Chan’s work, the camera moves vertically through a visually dense space. One can’t help but be reminded of Happiness (Finally) After 35,000 Years of Civilization (after Henry Darger and Charles Fourier) (2000–3), in which Chan reworked Pieter Breughel’s paintings, notably Triumph of Death (c. 1562) – a painting that corresponds with the bleak cityscape in Eurobeing.
The film continues with a mock newsroom sequence, in which an anchorman, rather than relaying any legitimate news stories, introduces several contradictory caricatured versions of ‘a Muslim’ and ‘a reporter’ situated in the middle of the conflict. These characters converge and diverge uninterruptedly as the film progresses: the identities of Muslim,reporter and anchorman begin to blur as they all look nearly identical. Alternating between the newsroom sequence and the war-torn cityscape, the film revolves around different versions of the stereotypes pre-sented, urging us to distinguish their changing identities, rather than putting forth any clear narrative coherence. The film is accompanied by a soundtrack consisting of frequent bursts of sitcom-style canned laughter: a somewhat inappropriate backdrop to the violent events – exploding heads and the suchlike – unfolding on screen. Kvam’s use of laughter in Eurobeing is not dissimilar to that of Oliver Stone in Natural Born Killers (1994): by employing laughter even when nothing funny is happening, they encourage us to laugh at inopportune moments when our conventional moral constitution would normally forbid it. Further humorous instances are afforded by the wildly gestural and directionless actions of the film’s characters. Often foolish or exaggerated, they bring to mind Buster Keaton’s physical, yet austere and notoriously unsmiling, expressiveness. But the film’s slapstick element is contrasted with an apocalyptic, derailed world of violence, suspending the viewer between spontaneous laughter and stark disillusion.
In lampooning the West’s fear of Eurabia, Kvam raises a discourse on Utopian living that can claim its roots in works such as Jonathan Swift’s satire A Modest Proposal (1729). Swift’s harsh and seemingly immoral proposal, in which he ‘solved’ the Irish nation’s problems of starvation and poverty by suggesting the use of babies as food, was misunderstood and provoked violent reactions, but the work was intended as a means of encouraging the public to think for themselves, rather than presenting a didactic solution to the problems it addressed.
Favouring distortion that does not lend itself to enlightenment or clarification, Kvam seems close to the Swiftean tradition. Both A Modest Proposal and Eurobeing present a version of reality that is less clear and more problematic than the circumstances they are based on. Kvam, like Swift, presents us with a strategically blurred view of contemporary stereotypes, and of Muslims in particular, provoking an unresolved tension in the viewer. The satiric edge of Eurobeing lies in its apparent lack of any reasonable ‘proposal’, of any straightforward, educational or otherwise well-intended solution. But ultimately, by leaving the problem-solving to the viewer, Eurobeing’s apparent indifference has a humanist core. Art can be a tool for reflecting on current events: not, Kvam implies, by making things clear, but rather by distorting and exaggerating what we might think is evident in the first place. If the viewer does his part, the staged confusion of a work like Eurobeing can, in the end, produce a more nuanced picture of the conflict. - Kjetil Røed Back
Review Kunstkritikk.no, April 2007
Vorsprung durch technik
Thomas Kvams video Eurobeing er en effektiv pastisj over massemedienes skremsels- og forvirringsteknikker på vegne av sine oppdragsgivere.
UKS Galleri er gjort om til kinosal i forbindelse med Thomas Kvams første separatutstilling i Norge. Et antall behagelige lenestoler er spredt utover gallerirommet hvor man kan sette seg bedagelig tilbake og la seg oppsluke av det 20 minutter lange videoarbeidet Eurobeing. Rommet er kledd i svart og et kraftig surroundanlegg legger lydkulissene rundt betrakteren. I det kontrasterende hvite resepsjonsområdet presenteres et fysisk verk relatert til videoarbeidet.
Thomas Kvam har gjort seg bemerket med sine videoinstallasjoner i en rekke europeiske land. I Norge har han først og fremst vært synlig gjennom samarbeidet med Frode Oldereid på The Machine Project, samt på den turnerende Detox-utstillingen. Eurobeing markerer starten på Kvams stipendiatstilling ved kunstakademiet hvor videokunst skal være hans forskningsområde.
Eurobeing starter i de østerrikske alper med verkets «arabiske» hovedkarakter kledd i Hitler-kostyme som maler et portrett av profeten Muhammed med usynlig blekk. Karakteren snakker parodisk arabisk-engelsk med klare brytninger til «hitlersk». På et tidspunkt utbryter karakteren; «Where is Wagner when you need him?!», mens blomstene duver i forgrunnen og solen skinner fra skyfri himmel.Et kryssklipp senere dukker en CIA-aktig agent opp, tilsynelatende inne i det usynlige Muhammed-portrettet,
hvor han rapporterer om hendelsene til sin oppdragsgiver i The United States of Eurabia. Neste kryssklipp og vi befinner oss i et klassisk newsroom kjent fra CNN og Al Jazeera, hvor den samme arabiske karakteren dukker opp på et TV-innslag med truende helskjegg og maskingevær. Nyhetsankeret setter over til «Abdul» i et fragmentert videoklipp fra krigssonen i The White City. Nytt fragment og vi introduseres for en selvmordsbomber, som viser seg å være en innleid skuespiller i sensasjonalismens navn.
I et heseblesende tempo gjør Kvam tydelig sitt kritiske blikk på dagens mediebilde og medienes overfladiske håndtering av komplekse konflikter. Den rådende overskriftsjournalistikken, gjort allment akseptert av CNN, Fox News, TV2 og dess like, får sitt pass påskrevet og betrakteren, selveste Eurobeing, bombarderes av overskifter, forenklinger og buzz-words som formidles med sannsigerens selvfølgelighet.Kvam kjenner klippeteknikkens suggererende effekter og pøser på med raske sceneskifter som gjør at man kun sitter igjen med fragmenter av innholdet. Dette er en effektiv pastisj over massemedienes skremsels- og forvirringsteknikker på vegne av sine oppdragsgivere. Videoarbeidet er akkompagnert med et lydspor som bidrar til å øke spenningen for betrakteren. Drivende rytmer og et repeterende musikalsktema brytes opp av eksplosjoner, skuddsalver og det fiktive publikums latter.
Eurobeing presenteres i et visuelt uttrykk som tangerer animasjonsfilmens og tegneseriens estetikk. Karakterene er filmet i tradisjonell forstand for så å bearbeides digitalt slik at de fremstår som Max Headroom-aktige dukker som opererer mot en digital bakgrunn. For de som husker 80-tallet var Headroom en digitalt fremstilt TV-personlighet som inngikk i en kortlivet TV-serie og senere degradert/elevert til VJ. Headroom er mest kjent for sitt samspill med Art of Noise på låta Paranoimia (1986). Teknikken Kvam bruker i store
deler av Eurobeing er tilsvarende til den Richard Linklater benytter i sine helaftens animasjonsfilmer, Waking Life (2001) og A Scanner Darkly (2006), hvor handlingen først filmes tradisjonelt for så å bearbeides
rute for rute. Resultatet er slående både hos Linklater og Kvam, og etablerer et slags pseudounivers på siden av den rådende virkelighet.
Det bearbeidede filmmaterialet bidrar til at betrakteren umiddelbart identifiserer innholdet som fiktivt. Samtidig gir det kunstneren frihet til å skape overdrivelser som understreker budskapet – eksempelvis eksploderer den falske selvmordsbomberen så blodet spruter ned kameralinsen. Splatterkunst. Når det gjøres i animasjonens formspråk er det lettere å fortolke og oversette til meningsbærende symboler. Realfilmens virkelighetsbilde ville blitt for nært og sannsynligvis skapt avstand og avsky fremfor tolkningsrom.
Det er en dystopisk verden som presenteres. I innslagene fra The White City serveres det post-apokalyptiske bilder fra en digitalisert tegneserieverden á la Sin City (Frank Miller) og Hellboy (Mike Mignola). Det er i disse scenene Kvam gjør best nytte av de digitale verktøyene. Universet Kvam presenterer er tankevekkende og gjør god nytte av tilskuernes egne fordommer enten de retter seg mot amerikanske, europeiske eller arabiske styremakter. Virkelighetsbildet hvor vestlige verdier og normer sammensmelter med det Kvam betegner som «politisk islam» må være skrekkscenariet for gamlelandets mange fremskrittstroende.
Eurobeing-utstillingen ser ut til å være en del av en pågående trend blant forholdsvis unge norske kunstnere som i stadig økende grad inkluderer animasjonsarbeider i sine kunstprosjekter. Fra internasjonalt hold har en kunstner som William Kentridge markert seg sterkt gjennom flere år med sine animerte kulltegninger, og han har inntatt en slags særstilling blant såkalt seriøse kunstnere som benytter animasjon som kunstnerisk uttrykk. Her hjemme har Therese Jakobsens og Erik Vangs eksperimentelle videoarbeider, i likhet med Inger Lise Hansens stop-motion animasjoner, fått mye positiv oppmerksomhet både i billedkunst- og filmmiljøet. Samtidig har en animasjonskunstner som Sven Påhlsson først og fremst blitt tatt inn i varmen hos billedkunstmiljøet, men nærmest blitt oversett av filmmiljøet. Thomas Kvam på sin side opphever grensene mellom videokunst, film og TV med sitt kunstprosjekt, som ville vært like selvfølgelig på MTV (i hvert fall på 80- og 90-tallet) og kortfilmfestivalen som på UKS Galleri.
Sannsynligvis er animasjonens oppblomstring i norsk kunst et resultat av lettere tilgang til digitale verktøy som forenkler animasjonsprosessen både teknisk og økonomisk. Videokunstens krav til teknisk kvalitet er ikke nødvendigvis like rigid som i filmbransjen, slik at man faktisk kan slippe unna uten å blåse av et lite statsbudsjett underveis. Det kan synes som om de nye animasjonsverktøyene er i ferd med å gjøre seg gjeldene for videokunsten på samme vis som den revolusjonerende videoteknikken gjorde det på 70- og 80-tallet.
Ut i fra det jeg har sett med Eurobeing er jeg meget nysgjerrig på Thomas Kvams videre forskning og kunstneriske arbeid innen videokunst. Eurobeing gir håp om at også norsk videokunst skal løftes opp fra ørkesløse filmatiske verk med hjemmevideokvalitet. Tiden er forbi da det var nok å sove både foran og bak kameraet, for så å smelle «kunst»-merkelappen på det hele. Digitale verktøy åpner for å skape mer kommunikative
videoarbeider og det viser Kvam i fullt monn med Eurobeing. Ved å benytte «tricks of the trade» leverer Kvam et suggererende og engasjerende videoarbeid som har et publikumspotensiale langt utover UKS Galleriets sorte kube.
Ved hjelp av de digitale verktøyene produserer Kvam en vellykket videokommentar til dagens nyhetsbilde. De tekniske valgene er gode for å skape et parallelt univers hvor kunstneren kan boltre seg med truismer og andre slagkraftige uttalelser uten å bli for direkte. Kvams gjengivelse av Muhammed-portrettet i galleriets
resepsjonsområde fungerer mindre bra i mine øyne. Filmens budskap er tydelig og provoserende nok slik at det faktiske maleriet kun blir en banal påminnelse av filmens poengterte mediekritikk.Presserelease
EUROBEING Thomas Kvam
18.11 – 17.12 2006 at UKS
Welcome to exhibition opening Friday 17th of November at 7 p.m.!
Thomas Kvam`s first solo exhibition in Norway, Eurobeing, moves in a dystopic landscape between politics, film and media critique, unfolded in a stylized animation universe. In the 22 minutes long film, the news coverage`s sensationalism and our own prejudices are being parodized, either as pointed towards the American, Arabic or the European. The film presents a collage of chaotic news reportages, which fight for the spectators attention, which play the role as “Eurobeing” or the cynical audience. Here, black humor and critique of society are entwined, and where the media`s simplification of a complex world, is the real “bad guy”. The film landscape is a visually consistent and dense room, which balances between post apocalyptic tableaus,political satire and media clishés and myths. The film problematizes cultural taboos and shows a will to play in a politically, unredeemed space. However, the political foundation in the fiction never disappears: the film`s use of the term “Eurabia” points to a long European utopia tradition, where Thomas Moore and Jonathan Swift are natural references. With the extension of the word to “the desecularised zone of the U.S of Eurabia” a future, where so called “Western” values and political Islam, religious believes and neo-liberalism converge, is implied, and where the real conflict takes place between a secular and a religious perception of the world.
The exhibition at UKS marks the start of Kvam`s PhD position in video, at the Art Academy in Oslo. Kvam is educated at the Art Academy in Oslo and has an MA in Fine Art from Goldsmiths College in London. He has received a lot of international attention for his video installations.
The exhbition is supported by Norsk Kulturråd and Vederlagsfondet.
Actors:
CIA agents: Arne Borgan
Abdhul Jihad: Erik Bakken OlafsenAll voices: Erik Bakken Olafsen
Special thanks to:
Ole Christian Ellingstad, Per Anders Kvam, Ole Ree, Bodil Furu
.
The Drawing of Prophet Muhammad In Invisble Ink, 2006
"Den norske konstnären Thomas Kvam visar oss en, kanske godtagbar, väg till neutral avbildning av profeten - Lars Vilks.
"There is something about this image, that screams a silent scream.
A deafening, silent truth" - anonym blogger
The Drawing of Prophet Muhammad In Invisible Ink,
Vestfossen Kunstlaboratorium, Oslo, 2006
"Der norwegische Künstler Thomas Kvam demonstriert uns hier einen möglicherweise gangbaren Weg für eine neutralen Abbildung des Propheten. Das Werk wurde im Kunstlaboratorium Vestfossen in Norwegen im August 2007"Eurobeing - noen betraktninger av Thomas Kvam
Det viktigste å legge merke til er at installasjonen består av to deler: videoverket Eurobeing og bildet The Drawing of The Prophet Muhammad in Invisible Ink.Innenfor rammen av et stilisert animasjonsunivers beveger installasjonens sentrum, Eurobeing, seg i et dystopisk landskap mellom politikk, film og mediekritikk, mens bildet eksemplifiserer og danner en konkretiserende forlengelse av videoens fortelling, og installasjonens romlige forankring. Sammen parodierer de nyhetsdekningens sensasjonalisme og stereotype forestillinger om folkegrupper i tillegg til å stille spørsmål ved strukturene i våre hverdagsbaserte, og ofte forenklede, politiske resonnementer. Parodien er allmenn; den retter seg både mot ”det amerikanske”, ”det arabiske” og ”det europeiske”.
La meg skissere hovedtrekkene i verket. Den første scenen i Eurobeing viser Hitler stående bak sitt staffeli, malende. I neste scene blir det tydelig at det er en ”araberer” som parodier Hitler, med ”jihad” brennmerket i pannen, som, ifølge ham selv, “tricks you with this parody costume”. Han fortsetter: “I am so highly integrated in Eurabia that I can speak “Hitler” fluently.” Maleriet, som er av Muhammad (i usynlig maling), peker til installasjonens andre del The Drawing of The Prophet Muhammad in Invisible Ink. Videoverket fortsetter så ved at det hvite maleriet sprer seg uten for sine ramme, til å dekke hele filmens bakgrunn. Verden farges, kunne man si, hvit. Deretter bestemmer ”Hitler” seg for å sende bildet til ”the infidels” (de vantro) – nemlig ”amerikanerne”, som i dette tilfelle er CIA-agenter. Når pakken åpnes, ved CIA-agentenes hovedkontor i Danmark, utvides det hvite ytterligere og omsluker alt. Til slutt sitter en CIA-agent i ett hvitt, endeløst rom og skriver en rapport fra "the desecularised zone of the U.S of Eurabia", som kan oppfattes som en tekst med både kunsthistorien og den samtidige politikken som avsender. Betrakter vi denne strukturen under ett, består filmen selv av de fragmentene som gjenstår etter denne ”complete white-out”. Noe som igjen bringer oss til installasjonens andre del. Dag Solhjells lesning av videoens startsekvens er oppklarende på dette punkt (kunstkritikk.no, 17.12.2006):
... den hvite flaten i maleriet i videoens begynnelse, en flate som plutselig ekspanderte ukontrollert og omfatter alt og alle, som bildet på en kultur som sprer seg til alles sinn, uten at vi er oppmerksomme på det, fordi den er blitt en del av kultur vi ikke kan stille spørsmål ved. For noen er denne kulturen knyttet til varianter av islam, for andre til den amerikaniserte kultur som er blitt vår egen, den kan være moderniteten selv...
Filmens CIA-agent beveger seg inn i en utopitenkning når han beskriver europeisk fremtid som "the desecularised zone of the U.S of Eurabia". Han antyder en mulig verden hvor Vesten og det islamske konvergerer. Det har lenge vært fokus på en ”clash of civilizations”, som Samuel P. Huntington kaller det, hvor ”den kristne verden” defineres som motsatsen til ”den islamske”. Betraktes denne konflikten fra verkets perspektiv, står imidlertid den virkelige konflikten mellom en religiøs og en sekulær verdensanskuelse - en konflikt som er like merkbar i muslimske land som i vestlige. Eurobeing åpner for et synspunkt hvor det ikke stemmer at den ene kulturen er bærer av det sekulære og den andre er bærer av det religiøse.
I forlengelsen av immigrasjon kommer også ideen om integrering av ”den fremmede” og politisk og kulturell assimilering. Men hva innebærer det egentlig å integreres i Europa? Hvilken kulturell arv forvaltes? ”Araberens” parodi på Hitler i filmens begynnelse vender, i denne forstand, Jyllandspostens Muhammad-karikaturer mot Europa selv. Som en av filmens CIA-agenter poengterer: ”They had Martin Luther, but we had Martin Luther King.” I Europa har det aldri oppstått noen Martin Luther King som kunne ta et pan-europeisk oppgjør med fascismen og arven fra kolonitiden. Europa hadde derimot Martin Luther, som CIA-agenten sier. I 1543 skrev Luther den lite kjente boken Von den Juden und ihren Lügen (som også er oversatt til norsk med tittelen ”Jødene og deres løgner”). Boken omtaler jøder som Antikrist, giftspredere og ritualmordere. Løsningen på ”problemet” er brenning av synagoger, jødiske bøker og deres hus. Dette er ideer som senere inspirerte Hitler og siteres i Mein Kampf ogsom, dermed, førte til modernitetens industrialiserte folkemord.
Hvis vi skal oppsummere verkets poenger er det viktig å legge merke til at videoen stiller spørsmål ved den europeiske selvforståelse og europeisk hukommelse. Å bli integrert i Europa innebærer i filmen også å lære ”hitlersk”, dvs: å bli europeer betyr ikke bare å bli demokratisk anlagt, men like mye å ta opp i seg denne kulturens fascistiske elementer.
Videokunstneren Nam Jum Paiks sa en gang at “Television has been attacking us all our lives, now we can attack it back”. Har vi Paiks utsagn i bakhodet kunne vi si at Eurobeing ikke er et angrep på fjernsynet, som sådan, men snarere vårt konsum av fiendebilder. Det levende bildet er en visuell politikk inkarnert, eller – sagt på en annen måte - et redskap for sosial kontroll og ideologiproduksjon. Det er kort vei fra en bruk av karikaturen, eller det satiriske portrettet, som reell maktkritikk til en anvendelse som redskap for propaganda og undertrykkelse. Man kommer rett og slett, i denne sammenhengen, ikke utenom en sammenlikning mellom Muhammad-karikaturene og nazistenes karikerte portretter av jødene som en opptrapping mot folkemordet.
Min karikatur av Muhammad åpner for andre lesninger. Dag Solhjell poengterer dette når han skriver om The Drawing of The Prophet Muhammad In Invisible ink (ibid.):
som et tabula rasa vi kan tegne og lese ulike kulturer inn i, men som vi ikke kan se fordi vi selv er en del av bildet.
Med dette i bakhodet kunne man, med fornyet kraft, fremholde at pennen er mektigere en sverdet - og kanskje at det er enda mektigere fylt med usynlig blekk? Fra avstand, og under ett, påkaller derfor Eurobeing refleksjonen snarere enn provokasjonen.
